Most Loved Tracks4 users
The Who -
Baba O'Riley
4 users
The Who -
My Generation
4 users
The Who -
Who Are You
4 users
The Who -
Behind Blue Eyes
3 users
The Who -
Baba O'Riley
Music Video Links The Kids Are Alright | I Can't Explain | Who Are You |
Substitute | Join Together |
Artist BiographyAvailable in:
Med hardtslående beatmusikk og fargerike personligheter ble The Who mer enn noe annet ungdommens musikalske talsmenn, takket være frustrerte og rebelske låter som «I Can’t Explain» og «My Generation» fra 1965 samt «Substitute» fra 1966. Samme år kom «A Quick One, While He's Away» som er den første sangen innen sjangeren rockeopera. Av de store 1960-tallsbandene var det bare The Beatles og The Who som kjempet ivrig i motvind og spilte hundrevis av konserter i årevis før platedebut og omfattende suksess.
Kombinasjonen av Pete Townshend intellektuelle og noe kompliserte komposisjoner og den karismatiske og visuelle Rogers Daltrey som gruppens frontperson skulle bli noe av nøkkelen til over 40 år som en betydelig og innflytelsesrik aktør innen rockemusikken. Samtidig gikk gruppen nye veier i både uttrykksformer og i hvilken rolle og oppgave de ulike instrumentene hadde i ensemblet. På konserter var John Entwistle og gitaristen Pete Townshend i stadig skiftende roller, med Entwistle som leverte hurtige melodilinjer og Townshend som forankret sangen med rytmiske akkorder. Pete Townshend har hevdet at det ofte var Entwistle som var den ledende gitaristen, mens han selv i realiteten spille det rollen trommeslageren hadde. Trommeslager Keith Moon spilte på den annen siden langs melodilinjen, og ble derfor av Townshend ansett å ta rollen for keyboardspilleren. Dette har gjort at mange har oppfattet The Whos musikk for å være komplisert. De populære TV-seriene CSI: Crime Scene Investigation, CSI: Miami og CSI: NY (CSI: New York) bruker sangene «Who Are You», «Won't Get Fooled Again» og «Baba O'Riley» som kjenningsmelodier. De to siste er hentet fra albumet Who's Next, og regnes blant rockens klassikere.
The Who ble tidlig kjent som et destruktivt band. Pete Townshend relaterte dette til kunstneren Gustav Metzgers teorier om «selvødeleggende kunst». Townshend kunne ødelegge både gitarer og høyttalere ved å kjøre gitarhalsen inn i høyttalerne, eller ved å prøve å bruke gitaren som hammer. Keith Moon ville ikke være noe dårligere, og startet sin vane med å ødelegge så mye som mulig av sine trommesett. Det villeste stuntet skjedde under TV-programmet «Smothers Brothers Comedy Hour» i 1967, da Moon fylte stortrommen på settet sitt med sprengstoff. Det finnes klipp av noen av Keith's "trommeknusinger" i 2003 filmen «School Of Rock» med «Jack Black» i hovedrollen. Bilder fra dette på engelsk Wiki Townshends dårlige hørsel stammer ifølge ryktene herfra, selv om han påstår dette stammer fra lytting til musikk gjennom hodetelefoner med et altfor høyt volum over altfor lang tid.
Et kjennetegn med The Who er den uortodokse måten de spilte sammen på, hvor Pete Townshend holdt rytmen (i stedet for Keith Moons trommer eller John Entwistles bass), og nettopp det at tradisjonelle rytmeinstrumentene bass og trommer hos The Who spiller langs musikklinjen. Dette skaper et helt unikt musikkbilde. Det kompliserte samspillet mellom Keith Moon og John Entwistle er helt sentralt i å forstå denne musikken, mer enn de visuelle midtpunktene med sangeren Roger Daltrey og gitaristen Pete Townshend.
The Whos legende er rotfestet like mye i musikalske kvaliteter og prosjekter, som i sceneshow, klesstiler, mod-kulturen og karakterene i gruppa. Vindmøllespilling på gitaren, knusing av instrumenter og hotellrom, punkrock, gigantiske trommesett, og rockeoperaer har sitt opphav fra de rivaliserende pøblene. The Who tøyde grensene ved å synge om tabubelagte emner som onani og det problematiske i å være ung i et gjennomseksualisert samfunn i «Pictures of Lily» og «Mary Anne With The Shaky Hand», samt stamme som en amfetaminmisbruker (mod-dopet) i «My Generation». Mens Deep Purple skrøt og påstod at de var «The Loudest Rock 'n' Roll Band in the World», var det i følge Guinness rekordbok The Who som hadde lydnivårekorden da de ved en konsert på fotballbanen The Valley i 1976 ble lyden målt til 120 desibel 50 meter fra scenen. Denne rekorden ble senere slått av det amerikanske heavy metalbandet Manowar.
Roger Daltrey er kjent for sin mikrofonsvinging på scenen. Mikrofon og kabel er teipet godt sammen og forsterket for å ikke risikere at den skulle fly av gårde under konsertene. Under Norgeskonserten i 1997 klarte Daltrey å slenge mikrofonen i sin egen leppe.
John Entwistle var den rolige på scenen. På scenen stod han alltid rolig samme hvilken galskap resten av bandet dro med. Musikken han fremførte var derimot langt fra så rolig.
Rockeoperaen Tommy (1969) ble filmet i 1975 med Ken Russell som regissør og navn som Ann-Margret, Oliver Reed, Elton John, Tina Turner, Eric Clapton og Jack Nicholson på rollelisten. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Cannes og ble en publikumsmessig og finansiell suksess. Roger Daltrey ble i tittelrollen nominert til Golden Globe-prisene som beste filmdebutant.
I dag er bare to av de opprinnelige medlemmene i live. Keith Moon døde i 1978, ironisk nok som følge av en overdose av piller som skulle hjelpe ham å bli kvitt alkoholavhengigheten. John Entwistle døde i 2002, dagen før The Who skulle ut på ny turné, etter et hjerteinfarkt grunnet høyt inntak av kokain.
The Who, eller The Two som fansen kaller dem, slapp sitt siste album Endless Wire 1. november 2006, deres første studioalbum siden It's Hard i 1982.
The Who har vært i Norge tre ganger. Den 2. mai 1967 spilte The Who i Njårdhallen. Mot slutten av konserten kastet Pete Townshend en gitar opp i lampen som lyste opp scenen. Lampen knuste og en kortslutning oppstod som mørkla hele Njårdhallen i fem minutter. 30 år senere 26. april 1997 rocket The Who Oslo Spektrum. Under konserten sa Roger Daltrey lattermildt: «They’ve put them higher up this time», mens han pekte opp på scenelysene. The Who spilte sin tredje konsert i Norge på Quartfestivalen i Kristiansand 4. juli 2007, 10 år etter sin siste opptreden i Norge.
Wide ThumbClearartFanartBanner
User Comments